Undersøkelser ved myelomatose

Oversikt over artikkelen:

For å stille diagnosen myelomatose trenger man som regel en vevsprøve, en benmargsbiopsi, som viser mer enn 10 prosent klonale maligne plasmaceller/ myelomceller.1 Denne prøven kan som regel tas i hoftekammen, da sykdommen nesten alltid er spredt til hele kroppen. Det er derfor den kalles «multiple myeloma» på engelsk. I enkelte sjeldne tilfeller oppdages sykdommen når den ennå ikke har rukket å spre seg, for eksempel i forbindelse med en operasjon av et brudd i en knokkel. Hvis sykdommen ikke kan påvises andre steder, kalles det solitært plasmacytom. Det er viktig å fastslå om det dreier seg om myelomatose eller solitært plasmacytom, da den sistnevnte sykdommen kan kureres helt med strålebehandling. Når diagnosen myelomatose først er stilt, må man finne ut om den er en asymptomatisk eller symptomatisk myelomatose. Dette gjøres ved å undersøke om en kan finne eventuelle CRAB-kriterier. Kalsiumanemi eller andre mangler undersøkes med en blodprøve. Nyrefunksjoner undersøkes dels med en måling av kreatinin og urat i blodet, dels via måling av clearance og protein i urinen. Skjelettsykdommer har tidligere blitt undersøkt ved hjelp av konvensjonell røntgenundersøkelse av knoklene. Denne undersøkelsen blir i økende grad byttet ut med lavdose-CT av skjelettet, da man med denne undersøkelsen kan oppdage begynnende nedbrytning av knokler på et langt tidligere tidspunkt. MR-skanning brukes også i økende grad ved myelomatose. Denne undersøkelsen er spesielt velegnet til å undersøke om det finnes avklemte nerver i ryggmargen (figur 1). PET-skanning benyttes hvis man vurderer om det kan dreie seg om solitært plasmacytom. Hyperviskositet kan undersøkes ved hjelp av viskositetsmåling av blodet. Ved mistanke om amyloidose undersøkes som regel det aktuelle organet, gjerne med en biopsi der amyloidavleiringene kan identifiseres.

Hvis det dreier seg om organer der det er vanskelig å ta biopsi, for eksempel hjertet, kan man eventuelt ta en fettbiopsi fra underhuden og se om det er amyloidavleiringer der. Hjertet blir så undersøkt indirekte med EKG, ultralyd og MR-skanning. Graden av immunpåvirkning vurderes på grunnlag av målinger av intakte immunglobuliner. For å kunne utarbeide en prognose for pasienten måler man ß2-mikroglobulin, albumin og LDH, og det utføres cytogenetiske undersøkelser på benmargen. For å følge utviklingen av sykdommen fremover måler man M-komponenten i blod og urin, og man måler frie lette kjeder av typen kappa og lambda i serum.