Lymfom

Oversikt over artikkelen:



Ofte er det store smerter i skjelettet som er det mest invalidiserende symptomet ved myelomatose. Les her om støttende behandlinger mot dette.


Patogenese ved maligne lymfomer



Lymfocyttene er de vesentlige cellene som utgjør det adaptive immunforsvaret vårt (link). Modne lymfocyttene dannes i benmargen (både B-og T-lymfocytter) og thymus (kun T-lymfocyttene). B-lymfocyttene gjennomgår vesentlige deler av utviklingen sin også i lymfeknutene. Ferdig utlærte lymfocytter finnes i alle kroppens organer, men i hovedsak i lymfeknuter, milt og benmarg, der de utfører sine oppgaver i det adaptive immunforsvaret. Utviklingen av lymfocytter er kompleks og involverer mange trinn som endrer lymfocyttenes egenskaper, som til å lage antistoffer eller bli til hukommelses celler. Slik kan kroppen gjenkjenne og beskytte seg mot alle tenkelige fremmede elementer fra mikroorganismer som virus og bakterier men også kreftceller, som truer helsen vår2.



Figur 1. Bisfosfonatenes virkningsmekanisme.1

Behandling med bisfosfonat fører til at pasientene får mindre smerter, færre brudd i knokler og antagelig også et lengre liv. Hvis behandlingen med bisfosfonat er for langvarig og kraftig, hemmer den ikke bare den sykelige nedbrytningen av knokler, men også den naturlige omsetningen av ben. Dette kan medføre at knokkelen med tiden forvitrer og dør. Dette ses hyppigst i kjeven, der tennene er plassert, i form av kjevenekrose. Det er derfor viktig at pasientene har en god tannhygiene, da bivirkningen forekommer hyppigst efter trekking av tenner. Bisfosfonater gis intravenøst. De skilles ut gjennom nyrene, noe som kan være et problem hos myelomatosepasienter, da disse ofte også har nyreproblemer. I disse tilfellene benyttes alternativ behandling med antistoff.
Når det først har oppstått sammenbrudd i ryggsøylen, er disse ofte svært smertefulle, og behandling med bisfosfonater gjør ikke sammenbruddene mindre. En såkalt vertebroplastikk kan være en mulighet her. Under en vertebroplastikk føres en kanyle inn i ryggvirvelen som er brukket. Dette skjer under røntgengjennomlysning. Når kanylen er inne i virvelen, sprøytes det en sement inn i bruddet, noe som stabiliserer det og lindrer smertene umiddelbart. Inngrepet utføres som regel under lokalbedøvelse (figur 2). Det er dessverre ikke alle brudd som egner seg like godt for bruk av vertebroplastikk. Et av problemene er at man helst skal ha kontroll over hvor sementen ender til slutt. Inngrepet er derfor best egnet ved knokkelbrudd hvor bakre kant av knokkelen er mest mulig intakt. En variant av vertebroplastikk kalles kyfoplastikk. Under en kyfoplastikk blåses det opp en ballong inne i ryggvirvelen før det sprøytes sement inn i knokkelen. Dette gjør at bruddet rettes ut før det stabiliseres (figur 3).
Strålebehandling er effektiv til å drepe myelomceller. Dessverre sitter myelomatosen oftest spredt rundt i hele kroppen, med mindre det dreier seg om et solitært myelom, noe som er svært sjeldent. Strålebehandling har derfor ingen fremtredende plass i behandlingen av myelomatose, da det er begrenset hvor store deler av kroppen man kan bestråle. Det er imidlertid en viktig behandling i utvalgte tilfeller, for eksempel ved fare for brudd i en av de lange rørknoklene, eller hvis et stort, godt avgrenset myelom trykker på vitale organer.2

Figur 2. Vertebroplastikk.3

  1. En ryggvirvelfraktur som skal repareres.
  2. Via nålen injiseres hurtigtørkende bensement for å støtte benvevet omkring og hindre ytterligere kollaps.

Figur 3. Kyfoplastikk.3

  1. Gjennom to små innsnitt lager legen et par trange kanaler inn i virvelen med brudd og setter inn to ballonger.
  2. Ballongene blåses opp forsiktig for at virvelen skal vende tilbake til sin opprinnelige posisjon. Deretter suges luften ut av ballongene. De fjernes og etterlater seg et hulrom inne i knokkelen.
  3. Hulrommet fylles med hurtigtørkende bensement som støtter benvevet omkring og hindrer ytterligere kollaps.
  4. Når sementen har «satt seg», holder den virvelen på plass.